Noho Marae

I løpet av denne helgen her har jeg fått en ny Whanau, altså ny familie. Jeg har nemlig vært på Noho Marae for å oppleve Maori-kulturen, og guri land og rike for en fantastisk kultur! Nå skal jeg fortelle dere ALT jeg har opplevd! Dere kommer til å bli dødsmisunnelige!

Dette er inni forsamlingslokalene. Vi tror at stolpa i midten er ryggraden, og de fargerike er ribbeina. Stolpene som står ned i gulvet er hjertet. Tror vi da..

Vi ankom Noho Marae kl 16.30 på fredag. Noho Marae er en del av City Campus, det er der blant annet Maori undervisningen foregår, så derfor er det hus bygd i tradisjonell Maoristil. Hadde fått beskjed om å ta med en rett fra vårt hjemland, for det skulle være en litt internasjonal aften. Vi gjorde så godt vi kunne (med vi mener jeg Hanna, Stine og Minna.. Jeg sov) for å lage lapskaus, men det ble egentlig en suppe, men en veldig god suppe, en grønnsakssuppe. Svært populær! Det første som skjedde var at alle samlet seg i Maraen, det er liksom oppholdshuset, samlingssalen.. ja, kall det hva du vil. Først måtte vi hilse på alle Maoriene som var der. Da måtte vi så klart hilse på Maorivis, og det går ut på at man skal presse nesene mot hverandre littegrann, så gi hverandre et kyss på kinnet. Det kan fort oppstå misforståelser med hvilket kinn man skal kysse, men heldigvis slapp jeg det.. TJO.. Etter det ble vi delt inn i grupper, fargegrupper. Jeg var Kowhai, det er gul. Så måtte vi gå rundt og spørre hverandre ting på Maori: Hva heter du? Jeg heter ...., Hvilken gruppe/familie er du i? Jeg er i ... (Kowhai). Når vi fant en som hørte til i samme gruppe, måtte vi gå arm i arm, og spørre folk sammen. Til slutt var det fem eller seks lange rekker der. Artig! Deretter måtte vi lage et slags krigsrop/heiarop for vår gruppe. Når vi hadde presentert det, var det endelig klart for middag! Da var vi sultne! Guri malla for et middagsbord som ventet oss. Mat fra bla. Norge, Danmark, Skottland, Tyskland, Canada, USA, Mexico, Kina, Ungarn og Østerrike. Og selvfølgelig Kjøttbullar fra Sverige. Før vi kunne spise, måtte de søte små Maoriguttene velsigne maten. Veldig søte! Åååhh..

Lucky, Hanna og Pernille. Vi var så heldige å bli servert masse brandy og vin!

Det var en herlig kveld, møtte mange nye mennesker og spiste masse god mat. Kan man ha det bedre? Etter en liten øl på Vesbar gikk turen rett til sengs. Hanna og jeg sov rompe til rompe, og har aldri sovet så godt før! Det vil si at vi var uthvilte dagen etter, og klare for mer kunnskap! Begynte med at vi lærte et Stick Game. Altså en lek hvor vi har stick, altså pinner, som vi gjør spesielle bevegelser med. Dette er en lek Maoriene har hatt siden tidenes morgen, for å få bedre håndkoordinasjon til slagene sine. De begynner å lære den når de er 5år gamle. En av barna var med, og han var kjempeflink! Han satt ved siden av meg og fikk lættis hver gang jeg mista en av pinnene mine.. Men det var en kjempekul lek, og vi skal skaffe oss pinner og leke den for alltid og bringe den videre til Norge. Mens vi leker, må vi også synge på Maori. Skapte litt problemer, men det var kjempegøy! Har filma alt, så jeg ikke kan glemme noen ting.

Den fantastisk søte ungen som lo av meg hver gang jeg mista pinnene mine..

Når vi var ferdige med det, skulle vi lære noen Maorisanger. Det var gøy det! Jeg og Stine, som ekte folkehøgskolesjeler, har korabstinenser, så denne sangøkten her var godt for både kropp og sjel! Lærte en vakker kjærlighetssang og sangen vi synger når vi poier (det skal jeg fortelle om etterpå). Det var kjempegøy!!! Utrolig fett!

Hanna med poien sin. Veldig bra jobba Hanna!

Etter koret, var det Poing på G. Vi skulle lage vår egen Poi. Det gikk ganske greit. En Poi er en snor, gjerne flettet, med en ball på enden og en dusk i den andre enden. Vi holder ved dusken også svinger vi den rundt og danser. I Maorikulturen er det nemlig sånn at kvinner Poier, og da er poien en forlengelse av vår skjønnhet, også pleide mennene å poie før de skulle ut til krigen for å myke opp håndleddene sine. Når vi poier må vi smile og flørte med mennene. Det var dritvanskelig, men stod heldigvis på bakerste rekke... Så mens kvinner poier, så har mennene Haka! Hakaen er en krigsdans som de har gjort siden tidenes morgen for å forberede seg til kamp. Da roper de masse Maoriord, som betyr noe som: Jeg dør, jeg dør, jeg lever, jeg lever. Også er det noe med at han dreper noen, også noe med at sola står opp på ny, eller noe. Mens de roper disse ordene gjør det en helt fryktelig dans. Den er fryktelig fantastisk! Skal fortelle mer etterpå!

Erlend Nordmann og resten av gutta gjorde Hakaen!
Våre ansiktsuttrykk etter Hakaen. Vi var rett og slett målløse!

Gutta gjorde Hakaen enda en gang når vi var på Vesbar!

Når vi var ferdige med å øve poing og slik var det tid for konsert! Hadde en liten time fri for å pynte oss og slik, skal det sies.. Konserten var dødskul! Begynte med at alle gruppene viste den pinneleken vi hadde laga, deretter sang alle sammen den kjærlighetssangen vi lærte, som het "Pokarekare Ana". Deretter var det jentenes tur til å flørte med gutta. Og som vi flørta! Guttene ble rent ville, der de satt! Hehe.. Vi poia hvertfall så håndleddene knakk og busta føyk! Det gikk ganske fort! Deretter var det guttas tur. Det vi alle hadde ventet på hele dagen! De kom inn skrikende i bare overkropper, og dansa hakaen. Når gutter danser Hakaen, er det akkurat som om de er i en transe, øynene ruller og de ser helt rare ut, men dog meget kjekke. Jeg ble helt målløs. Det var så voldsomt og kult og fantastisk å se på!

Her er våre Haka-ansikter!

Etter det var det et festmåltid som ventet oss! Maoriene sang for oss først, og deretter serverte de mat på ekte Maorivis! Det var dritgodt, for å si det mildt! Til dessert var det ekte Maori-marengskake! namminam! De hadde booka Vesbar (studentbaren) til oss, så vi dro dit hele gjengen og hadde det fett! Etter at vi hadde vært der et par timer, var det på tide med den tradisjonelle Maori-drikkeleken. Den er slik: Et bord, to lag. Et maorilag og et internasjonalt lag. Alle får hvert sitt ølglass. Når dommeren har telt til tre begynner den første å drikke. Når glasset er tomt tar han det opp ned over hodet for å vise at han har drukket opp, og neste person begynner. Det første laget som blir ferdige med å tømme alle sine ølglass, vinner! Ganske greit. Men guri land og rike, ja, det må jeg nesten si! Aldri har jeg sett noen som drikker øl så fort som Maoriene. De drakk et svært ølglass med en slurk de, brukte ca 3-5sekunder. Til og med damene var med! De var nesten bedre enn mennene altså! Guri malla! Der skulle dere vært! Det ble en sen kveld, men som jeg sier (ekte viking som jeg er): Helt om natta, helt om dagen! Så vi stod nesten opp med solen og gikk ned til Noho Marae søndag morgen. Da fikk vi beskjed om at vi skulle ha en slags avslutningsseremoni, og at alle land skulle bidra med en sang. Det er nemlig med sang at man takker for noe i Maorikulturen. Jeg, Hanna, Stine og Erlend bestemte oss etter mye om og men, at vi skulle synge "Solskinnsdag" med postgirobygget. En sang alle nordmenn kan helt inn i hjerterota. Skal sies at diskusjonen gikk innom Tir Na Noir, Norge i rødt hvitt og blått, Den fyrste song, Jenter og Eventyrvisa. Blant annet altså, var mange flere alternativer. Men vi rocka og slo til på Solskinnsdag, og det gikk dødsbra. De andre landene var også meeeget flinke! Hørte blant annet froskevise fra Sverige, drikkevise fra både Østerrike og Danmark og opera fra Kina.

Øving på gang!

Etter alle bidrag var presentert fikk vi alle et Maorikjede som er velsignet. Det er det bare jeg eller mamma som kan ta av meg. Hvis noen andre gjør det, eller hvis jeg mister det, kommer det til å gå meg riktig ille. Mitt Maorikjede heter "twist" eller "Infinity" og det er beskrevet på følgende vis: "Represent a bonding of friendship, lives becoming one for all eternity." Det var jo ganske vakkert da! Etter det var det egentlig ferdig. Herlig helg!